ansikt

Norsk

Substantiv

ansikt n (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. forsiden av hodet med øynene, nese og munn og tilstøtende områder
2. respekt, anseelse

   Han måtte ta igjen for ikke å tape ansikt.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
et ansikt	ansiktet	ansikter	ansiktene	(Bokmål/Riksmål)
et ansikt	ansiktet	ansikt	ansikta	(Bokmål)
eit ansikt	ansiktet	ansikt	ansikta	(Nynorsk)
			ansikti	(Nynorsk sideform)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

åsyn, fjes, tryne, andlet

Oversettelser

Oversettelser

dansk: ansigt da(da) n engelsk: face en(en) polsk: twarz pl(pl) f, oblicze pl(pl) n

svensk: ansikte sv(sv) tysk: Gesicht de(de) n