bølge

Norsk

Wikipedia på bokmål: bølge og Wikipedia på nynorsk: bylgje – leksikonoppføringer

Substantiv

bølge

1. forhøyning på ei vannflate
2. (overført) noe som ligner på en bølge; som følger bølgelignende kurver.
3. Plutselig mengde av noe som ikke har vært på lenge.
4. (fysikk) energi som overføres i bølgebevegelse i et medium
5. (meteorologi) vindfenomen som oppstår når vind passerer et fjell som er endel høyere enn omgivelsene, fjellbølge

Etymologi

norrønt bylgja («bølge») < germansk bulgjōn («bølge», «hevelse») < indoeuropeisk *bhel- (å svulme, vokse)

Andre former

• bylgja (høgnorsk)
• bylgje (Nynorsk sideform)
• bølgje (Bokmål/Nynorsk)

Hyponymer

• lydbølge
• mikrobølge
• radiobølge

Faste uttrykk

• seile på bølgen den blå

Beslekta ord

• fra germansk: ball, belg, bole, bol, bolle, blad, blod, blære, blåse, blåst
• fra latin: bulle, fjoll

Synonymer

• båre
• sjø

Hypernymer

• bevegelse
• forhøyning
• rørsle

Se også

• brenning
• brottsjø
• dønning
• etterdønning
• flodbølge
• krusning
• styrtsjø
• tidevannsbølge
• tsunami

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei bølge	bølga	bølger	bølgene	(Bokmål)
en bølge	bølgen	bølger	bølgene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Forhøyning på vannflate

dansk: bølge da(da) c engelsk: wave en(en) c esperanto: ondo eo(eo) estisk: laine et(et) finsk: aalto fi(fi) fransk: vague fr(fr) f færøysk: bylgja fo(fo) gresk: κύμα el(el) f indonesisk: ondo id(id) interlingua: unda ia(ia) irsk: tonn ga(ga) f islandsk: bylgja is(is) f italiensk: onda it(it) f japansk: 波 ja(ja) katalansk: ona ca(ca) f kinesisk: 波浪 zh(zh)

koreansk: 파 ko(ko) latin: unda la(la) nederlandsk: golf nl(nl) polsk: fala pl(pl) portugisisk: onda pt(pt) f russisk: волна ru(ru) f (volná) nordsamisk: bárru se(se) sanskrit: तरंग sa(sa) slovensk: valovanje sl(sl) spansk: ola es(es) f svensk: våg sv(sv) m tsjekkisk: vlna cs(cs) f tysk: Welle de(de) f ungarsk: hullám hu(hu)

Verb

bølge (Bokmål/Riksmål)

1. bevege seg i bølgebevegelse
2. bevege seg urolig

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å bølge	bølger	bølga	har bølga	bølg	bølgende	(Bokmål)
å bølge	bølger	bølget	har bølget	bølg	bølgende	(Bokmål/Riksmål)

Andre former

• bølgje (Bokmål/Nynorsk)

---

Dansk

Substantiv

bølge c

1. bølge /bølgje / bylgja

Etymologi

norrønt bylgja («bølge») < germansk bulgjōn («bølge», «hevelse») < indoeuropeisk *bhel- (å svulme, vokse)

Bøying

• bølge - bølgen - bølger - bølgerne

Verb

bølge

1. bølge /bølgje / bylgja

Bøying

• bølge - bølger - bølgede - bølget