ende

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

ende m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. slutt, avslutning
  2. bak, rumpe

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein ende enden endar endane (Nynorsk)
en ende enden ender endene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

ende (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. å slutte, avslutte

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp
å ende ender endte har endt end endende (Bokmål/Riksmål)
å ende endar enda har enda  ende / enda / end endande (Nynorsk)

Oversettelser[rediger]