fløyte

Norsk

Substantiv

fløyte m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. i musikk, et blåseinstrument bestående av et hult rør og med hull eller ventiler langs røret som kan dekkes eller åpnes for å skape ulike toner.
   • Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten. 
     – Vildanden, andre akt (Hjalmar Ekdal), Henrik Ibsen
2. Annen blåseinnretning som skaper lyd gjennom at en blåser gjennom et munnstykke og skaper lyd.

   Kampen er slutt. Dommeren blåser i sin fløyte og peker på klokken.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei fløyte	fløyta	fløyter	fløytene	(Bokmål/Nynorsk)
ei fløyta	fløyta	fløytor	fløytone	(Nynorsk sideform)
en fløyte	fløyten	fløyter	fløytene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer

sirene

Oversettelser

musikkinstrument

engelsk: flute en(en) svensk: flöjt‎ sv(sv)

tysk: Flöte de(de)

blåseinnretning

engelsk: whistle en(en), flute en(en)