fløyte

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

fløyte m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (musikkinstrument) et blåseinstrument bestående av et hult rør og med hull eller ventiler langs røret som kan dekkes eller åpnes for å skape ulike toner.
    • Ikke øl i en sådan stund. Giv mig fløjten. 
      Vildanden, andre akt (Hjalmar Ekdal), Henrik Ibsen
  2. Annen blåseinnretning som skaper lyd gjennom at en blåser gjennom et munnstykke og skaper lyd.
    Kampen er slutt. Dommeren blåser i sin fløyte og peker på klokken.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ei fløyte fløyta fløyter fløytene (Bokmål/Nynorsk)
en fløyte fløyten fløyter fløytene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Hyponymer[rediger]

sirene

Oversettelser[rediger]