fus

Norsk

Substantiv

fus m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. Uttrykk som benyttes mellom venner/søsken for å erklære førsteretten til noe, den som er førstemann.

   Fus til å prøve det nye Xbox-spillet.

   Fus til å stå på vannski.

Merknader

Utropet kan eventuelt etterfølges av andre- og tredjeplassuttrykkene and (for å bli nummer to) eller tredd (for å bli nummer tre), fjerd (for å bli nummer fire), femt (for å bli nummer fem), sjett (for å bli nummer seks). …

Grammatikk

Denne sida inneholder grammatikk som er hentet fra Norsk ordbank. Vennligst sjekk at opplysningene er korrekte. Når bøyningen(e) er verifisert kan merket {{ordbank|NY}} erstattes med {{ordbank|OK}}.

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein fus	fusen	fusar	fusane	(Nynorsk)
en fus	fusen	fuser	fusene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Adjektiv

fus (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. som har trang til å kaste seg ut i det

Grammatikk

Denne sida inneholder grammatikk som er hentet fra Norsk ordbank. Vennligst sjekk at opplysningene er korrekte. Når bøyningen(e) er verifisert kan merket {{ordbank|NY}} erstattes med {{ordbank|OK}}.

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt				Bestemt
Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
fus	fus	fust	fuse	fuse	(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Synonym

ivrig, lysten, huga, ihuga

Etymologi

Av norrønt fúss.

Beslekta ord

fyse, fysen, fusentast, framfus

Fransk

Uttale

• IPA: /fy/
• SAMPA: /fy/

Homonymer

• fût, fûts → se fût
• fut, fût → se être

Verb

fus

1. Første og andre person, entall indikativ perfektiv preteritum av être.