gong
Fra Wiktionary
Innhold |
[rediger] Norsk
[rediger] Substantiv
gong m (Nynorsk)
- tid da noko hender; tilfelle, høve
- Ho vart bestemor for åttende gong.
- gjentaking, oppattaking av samme storleik eller format
- Stova var to gonger så stor som kjøkkenet.
- porsjon
- Lat oss få ein gong til.
[rediger] Grammatikk
| Bøyning (substantiv hankjønn med -er og -ene i flertall) | ||||
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein gong | gongen | gonger | gongene | nynorsk |
| ein gong | gongen | gongar | gongane | nynorsk sideform |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
