grunn

Norsk

Substantiv

grunn m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. det som ligger under
   1. årsaken, det som fikk noe til å hende

      Det er med god grunn jeg står her i dag.

   2. jordoverflate, fundament

      Huset er bygd på dårlig grunn.

   3. jordeiendom

      Veien går over grannens grunn.

   4. havbunn

      Skuta gikk på grunn.

   5. overflata bak

      Skjoldet hadde tre gylne eikenøtter på blå grunn.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein grunn	grunnen	grunnar	grunnane	(Nynorsk)
en grunn	grunnen	grunner	grunnene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk

• på gyngende grunn
• skjellig grunn til mistanke
• i bunn og grunn
• gå fra gård og grunn

Oversettelser

Oversettelser

dansk: [[#Dansk|]] da(da)

svensk: [[#Svensk|]] sv(sv)

Synonym

bunn, årsak, tomt, jord

Etymologi

Av norrønt grunnr («grunne i vannet») og grund («mark»)

Beslekta ord

grunnlag, grunne