hagle

Norsk

Substantiv

hagle m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. gevær som lades med haglepatroner

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei hagle	hagla	hagler	haglene	(Bokmål/Nynorsk)
ei hagla	hagla	haglor	haglone	(Nynorsk sideform)
en hagle	haglen	hagler	haglene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Oversettelser

engelsk: shotgun en(en)

svensk: hagelgevär sv(sv) c tysk: Schrotflinte de(de) f

Verb

hagle (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. at det faller nedbør i form av hagl

   I går haglet det så bakken ble helt hvit.

2. komme tett (som hagl)

   Spørsmålene haglet på pressekonferansen.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å hagle	haglar	hagla	har hagla	hagle / hagla / hagl	haglande	(Nynorsk)
å hagle	hagler	hagla	har hagla	hagl	haglende	(Bokmål)
å hagle	hagler	haglet	har haglet	hagl	haglende	(Bokmål/Riksmål)

Oversettelser

engelsk: hail en(en)

tysk: hageln de(de) svensk: hagla sv(sv)