hale

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

hale m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (anatomi) utvekst fra ryggsavslutningen hos mange dyr
    En hannhund som holder halen høyt viser dominans.
  2. følge; påheng
    Røyken sto som en hale etter bilen.


Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein hale halen halar halane (Nynorsk)
en hale halen haler halene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Verb[rediger]

hale (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. å trekke, dra noe eller noen med kraft
    Med felles hjelp fikk vi halt hunden ut av grevlinghullet.
  2. (overført) å tvinge noen til å snakke ut
    Må jeg hale det ut av deg?

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp
å hale halar hala har hala  hale / hala / hal halande (Nynorsk)
å hale haler hala har hala hal halende (Bokmål)
å hale haler halet har halet hal halende (Bokmål/Riksmål)
Bøyning (regelrett)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp
å hale haler halte har halt hal (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Synonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]