helle

Norsk

Substantiv

helle m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. en flat stein

Etymologi

Fra norrønt hallr.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei helle	hella	heller	hellene	(Bokmål/Nynorsk)
ei hella	hella	hellor	hellone	(Nynorsk sideform)
en helle	hellen	heller	hellene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Verb

helle (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. å legge noe delvis over på sida
2. å sette et kar i en sånn stilling at innholdet renner ut

Grammatikk

Bøyning (regelrett, med sammentrekning i preteritum og perfektum)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å helle	heller	helte	har helt			(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Synonymer

spe, øse