intransitiv

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Adjektiv[rediger]

intransitiv (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. (grammatikk) om verb: som ikke tar objekt

Etymologi[rediger]

Fra latin in- («ikke », «u-») + transitivus < transitus < trans («over») + itus <  («jeg går»).

Grammatikk[rediger]

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt Bestemt
Entall Flertall
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn
intransitiv intransitiv intransitivt intransitive intransitive (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Antonymer[rediger]

Oversettelser[rediger]