kollaboratør
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
kollaboratør m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (nedsettende) sviker, en som samarbeider med motstanderen, særlig i krigssituasjoner.
- De to kollaboratørene ble likvidert.
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Ref: Norsk ordbank
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein kollaboratør | kollaboratøren | kollaboratørar | kollaboratørane | (nynorsk) |
| en kollaboratør | kollaboratøren | kollaboratører | kollaboratørene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Synonymer[rediger]
Se også[rediger]
Etymologi[rediger]
Avledet fra kollaborere, av latin co («sammen») og labore («arbeide»). Egentlig samarbeider/samarbeidspartner