konnotasjon
Fra Wiktionary
Innhold |
[rediger] Norsk
[rediger] Substantiv
konnotasjon m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)
- Meninger, betydninger og assosiasjoner som ordet gir uttrykk for. Et ords konnotasjoner er flere meninger, følelser og inntrykk ordet kan gi, utover den eksakte betydningen.
[rediger] Etymologi
Fra latin kon og notare, «være uttrykk for».
[rediger] Grammatikk
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein konnotasjon | konnotasjonen | konnotasjonar | konnotasjonane | (Nynorsk) |
| en konnotasjon | konnotasjonen | konnotasjoner | konnotasjonene | (Bokmål/Riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
[rediger] Se også
[rediger] Oversettelser
- engelsk: connotation en(en)
