objekt
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
objekt n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (dagligdags) ting, gjenstand; et fysisk legeme
- (grammatikk) Setningselement; noe eller noen som er involvert i subjektets utførelse av verbet.
- I tysk grammatikk skiller man ofte mellom direkte og indirekte objekt, en forskjell man stort sett ikke merker i norsk.
- Innen programmering, en instans av en klasse eller en struktur.
Etymologi[rediger]
Fra latin, av objicere («kaste», «sette noe foran en»)
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| objekt | objektet | objekter | objektene | (bokmål/riksmål) |
| objekt | objektet | objekt | objekta | (bokmål/riksmål) |
| eit objekt | objektet | objekt | objekta | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Se også[rediger]
Oversettelser[rediger]
Slovensk[rediger]
Substantiv[rediger]
objekt
Grammatikk[rediger]
| entall | totall | flertall | |
|---|---|---|---|
| nominativ | objekt | objekta | objekti |
| genitiv | objekta | objektov | objektov |
| dativ | objektu | objektoma | objektom |
| akkusativ | objekt | objekta | objekte |
| lokativ | objektu | objektih | objektih |
| instrumentalis | objektom | objektoma | objekti |
Uttale[rediger]
- IPA: [ɔbˈjeːkt]