opposisjon
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
opposisjon m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- motsetning, motstand
- Tenåringer er ofte i opposisjon til foreldrene sine
- (politikk, utellelig) partiet eller partiene som ikke sitter ved makten, som er motstandere av den sittende regjeringen og dens politikk
- I det britiske parlamentet sitter regjeringen på speakerens høyre side, og opposisjonen sitter på venstre side.
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
IPA: [åposiʃo:´n]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein opposisjon | opposisjonen | opposisjonar | opposisjonane | (nynorsk) |
| en opposisjon | opposisjonen | opposisjoner | opposisjonene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
motsetning, motstand
|
|
Referanser[rediger]
- «opposisjon» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «opposisjon» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).