orientering

Norsk

Substantiv

orientering m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. Det å orientere seg; finne frem.
2. (sport) Sport der man løper mellom ulike poster som man finner frem til ved hjelp av kart og kompass.

Etymologi

orientere + -ing

Grammatikk

Bøying (regelrett substantiv hokjønn)
Eintal		Fleirtal
Ubunden	Bunden	Ubunden	Bunden
en orientering	orienteringen	orienteringer	orienteringene	(Bokmål/Riksmål)
ei orientering	orienteringa	orienteringer	orienteringene	(Bokmål)
ei orientering	orienteringa	orienteringar	orienteringane	(Nynorsk)
	orienteringi			(Nynorsk sideform)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Avledede ord

• orienteringsløp, orienteringsløper/orienteringsløpar, orienteringskart