orientering

Norsk

Substantiv

orientering m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Det å orientere seg; finne frem.
2. (sport) Sport der man løper mellom ulike poster som man finner frem til ved hjelp av kart og kompass.

Etymologi

orientere + -ing

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en orientering	orienteringen	orienteringer	orienteringene	(bokmål/riksmål)
orientering	orienteringa	orienteringer	orienteringene	(bokmål/riksmål)
ei orientering	orienteringa	orienteringar	orienteringane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Avledede termer

• orienteringsløp, orienteringsløper/orienteringsløpar, orienteringskart

Oversettelser

det å orientere seg

engelsk: orientation en(en), briefing en(en)

sport

engelsk: orienteering en(en)