prøve

Norsk

Substantiv

prøve m og f (Bokmål), m og f (Nynorsk), c (Riksmål)

1. test; prossess hvor kunnskaper og/eller blir testet

   Vi har prøve i matematikk til mandag.

2. (forskning) utdrag av noe man gjør forsøk med

   Vi så reaksjonen til de ulike saltprøvene.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei prøve	prøva	prøver	prøvene	(Bokmål/Nynorsk)
ei prøva	prøva	prøvor	prøvone	(Nynorsk sideform)
ein prøve	prøven	prøvar	prøvane	(Nynorsk)
en prøve	prøven	prøver	prøvene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Test

spansk: prueba es(es) tysk: Arbeit de(de), Klassenarbeit de(de)

Utdrag av noe man har gjort forsøk med

tysk: Probe de(de)

Verb

prøve (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. teste

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å prøve	prøver	prøvde	har prøvd			(Bokmål)
å prøve	prøver	prøvde	har prøvd/prøvt			(Nynorsk)

Oversettelser

Oversettelser

afrikaans: probeer af(af) engelsk: try en(en)

tysk: versuchen de(de), probieren de(de)