regel

Norsk

Substantiv

regel m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. Bestemmelse for noe, hvordan noe gjøres.
2. Hvordan noe vanligvis gjøres.

Etymologi

Gjennom tysk fra latin regula («linjal, rettesnor»). Se også regle.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein regel	regelen	reglar	reglane	(Nynorsk)
en regel	regelen	regler	reglene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• lov, bestemmelse

Faste uttrykk

• som regel

Beslektede ord

• regulere, regulering

Avledede ord

• hovedregel
• spilleregel
• regelverk

Oversettelser

Bestemmelse for noe

dansk: regel da(da) c esperanto: regulo eo(eo)

svensk: regel sv(sv) c

Hvordan noe vanligvis gjøres

Dansk

Substantiv

regel c

1. regel

Svensk

Substantiv

regel c

1. regel