stein

Se også: Stein

Norsk

Substantiv

stein m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. fast, hard, mineralsk masse

   Det var mye stein i åkeren.

2. klump eller fragment av samme

   Det sto en stein på grava.

Andre former

• sten (Bokmål/Riksmål)

Bøying

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein stein	steinen	steinar	steinane	(Nynorsk)
en stein	steinen	steiner	steinene	(Bokmål/Riksmål)
stein	steinen	Telles ikke		(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk

• Du skal ikke kaste stein når du sitter i glasshus, å kaste stein i glasshus

Beslektede ord

• steine, stene

Avledede ord

• edelstein
• steinalderen

Oversettelser

fast, hard, mineralsk masse

engelsk: stone en(en), rock (en) fransk: pierre fr(fr) f russisk: камень ru(ru) spansk: piedra es(es) f, roca f (es)

svensk: sten sv(sv) tysk: Stein de(de)

klump eller fragment av samme/same

Adjektiv

stein (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. sterkt påvirka eller rusa av kjemisk substans

   Gutten var både full og stein

Bøying

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt				Bestemt
Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
stein	stein	steint	steine	steine	(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Avløserord (synonymer)

• høy

Oversettelser

sterkt påvirka eller rusa av kjemisk substans

engelsk: stoned en(en)

svensk: stenad sv(sv), hög sv(sv)