sten

Norsk

Substantiv

sten m (Bokmål), c (Riksmål)

1. fast, hard, mineralsk masse
2. klump eller fragment av samme

Andre former

• stein (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en sten	stenen	stener	stenene	(Bokmål/Riksmål)
en sten	stenen	Telles ikke		(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Avledede ord

• edelsten

Oversettelser

fast, hard, mineralsk masse

engelsk: stone en(en), rock (en) fransk: pierre fr(fr) f russisk: камень ru(ru) spansk: piedra es(es) f, roca f (es)

svensk: sten sv(sv) tysk: Stein de(de)

klump eller fragment av samme/same