tale

Norsk

Substantiv

tale m (Bokmål), m og f (Nynorsk), c (Riksmål)

1. det å tale; måte en sier noe på
2. vitnesbyrd, appell
3. budskap gitt til en forsamlig, foredrag

Grammatikk

Bøying (regelrett substantiv hokjønn)
Eintal		Fleirtal
Ubunden	Bunden	Ubunden	Bunden
ei tale	tala	taler	talene	(Bokmål/Nynorsk)
ei tala	tala	talor	talone	(Nynorsk sideform)
ein tale	talen	talar	talane	(Nynorsk)
en tale	talen	taler	talene	bokmål/riksmål
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Synonymer

• preken (3)

Verb

tale (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. det å holde en tale, snakke, ytre seg
2. vitne om

Etymologi

Fra norrønt tala

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å tale	taler	talte	har talt	tal		(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Avledede ord

• taler
• talegave
• talefeil
• taleflom/talestrøm
• talefot

• talefrihet/talefridom
• talefør
• talekor
• talekunst
• talemål

• talemåte
• taleorgan
• talerstol
• talesentrum
• talespråk

Afrikaans

Substantiv

tale

1. flertall av taal

Portugisisk

Verb

tale

• Første person entall konjunktiv presens av talar.
• Tredje person entall konjunktiv presens av talar.
• Tredje person entall imperativ av talar.

Spansk

Verb

tale

• Første person entall konjunktiv presens av talar.
• Tredje person entall konjunktiv presens av talar.
• Tredje person entall bekreftende imperativ av talar.
• Tredje person entall nektende imperativ av talar.