verdighet
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
verdighet m og f (bokmål), c (riksmål)
- (utellelig) Høytidelig eller korrekt oppførsel el. fremtoning.
- (oftest utellelig) Høy posisjon eller anseelse.
Etymologi[rediger]
Faste uttrykk[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
(ei) verdighet | verdigheta | Telles ikke | (bokmål) | |
(en) verdighet | verdigheten | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser[rediger]
korrekt fremtoning
anseelse