vind

Norsk

Wikipedia: vind – leksikonoppføring

Wikipedia

Substantiv

vind m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. (meteorologi) naturfenomen bestående av luftstrøm som rører seg i forhold til jordoverflaten

Etymologi

Fra norrønt vindr

Faste uttrykk

• å spre for alle vinder - gå i stykker, forsvinne, oppløses
• være i vinden - være på moten, populært

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein vind	vinden	vindar	vindane	(Nynorsk)
en vind	vinden	vinder	vindene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• blåst
• bris

Hyponymer

• solgangsbris

Avledede ord

• medvind
• motvind
• nordavind

• sønnavind
• vestavind
• vindmølle

• vindretning
• østavind

Oversettelser

Innen meteorologi, luftstrømmer som beveger seg i forhold til jordoverflata

engelsk: wind en(en) esperanto: vento eo(eo) fransk: vent fr(fr) m interlingua: vento ia(ia) italiensk: vento it(it) m katalansk: vent ca(ca) m

latin: ventus la(la) m portugisisk: vento pt(pt) m rumensk: vânt ro(ro) n spansk: viento es(es) m svensk: vind sv(sv) tysk: Wind de(de) m

Adjektiv

vind (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. skjev

Afrikaans

Verb

om te vind (fortid: gevind)

1. finne

   Ek kan nie my tas vind nie – Jeg kan ikke finne lommeboka mi

Svensk

Adjektiv

vind

1. vind, skjev / skeiv

Substantiv

vind c

1. (meteorologi) vind
2. loft; rom eller uinnredet værelse presis under taket