anføre

Norsk

Verb

anføre (bokmål/riksmål)

1. lede, stå eller være i spissen for
2. nevne, fremføre som argument eller vesentlig punkt i en sak
3. (bokføring) bokføre, regnskapsføre
4. (foreldet) gjenta, gjengi

Etymologi

Fra tysk anführen («føre frem»). Sammensatt av an- + føre.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å anføre	anfører	anførte	har anført	anfør	anførende	anføres	(bokmål/riksmål)

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

lede

dansk: anføre da(da) engelsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) en finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) sv tysk: anführen de(de)

nevne

dansk: anføre da(da) engelsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) en finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) nl russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) sv tysk: anführen de(de)

Referanser

• «anføre» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «anføre» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).