betle

Norsk

Verb

betle (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. (om tidligere forhold) spørre fremmede om mat og penger, tigge

   Løsgjengerloven forbyr betling.

Etymologi

Av tysk betteln.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å betle, betla	betlar	betla	har betla	betl, betle, betla	betlande	betlast	(nynorsk)
å betle	betler	betla	har betla	betl, betle	betlende	betles	(bokmål)
å betle	betler	betlet	har betlet	betl, betle	betlende	betles	(bokmål/riksmål)

Oversettelser

tigging

dansk: betle da(da)

svensk: bettla sv(sv) (alderdommelig)

Referanser

• «betle» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «betle» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).