beundring

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

beundring m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

  1. det å anse, synes eller kjenne at noen eller noe har gode egenskaper (intelligens, kompetanse, begavelse, etc.); det å beundre

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
beundring beundringet beundringer beundringene (bokmål/riksmål)
beundring beundringet beundring beundringa (bokmål/riksmål)
eit beundring beundringet beundring beundringa (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Beslektede termer[rediger]

Oversettelser[rediger]

Dansk[rediger]

Substantiv[rediger]

Wikipedia-logo-en.png
Wikipedia på dansk  har en artikkel om:

Wikipedia da

beundring c

  1. beundring