beundring
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
beundring m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- det å anse, synes eller kjenne at noen eller noe har gode egenskaper (intelligens, kompetanse, begavelse, etc.); det å beundre
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| beundring | beundringet | beundringer | beundringene | (bokmål/riksmål) |
| beundring | beundringet | beundring | beundringa | (bokmål/riksmål) |
| eit beundring | beundringet | beundring | beundringa | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Beslektede termer[rediger]
Oversettelser[rediger]
det å anse, synes eller kjenne at noen eller noe har gode egenskaper
|
|
Dansk[rediger]
Substantiv[rediger]
beundring c