forsoning
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
forsoning m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- det å skape et godt forhold etter en periode med uenighet eller uvennskap
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hokjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
en forsoning | forsoningen | forsoninger | forsoningene | (bokmål/riksmål) |
forsoning | forsoninga | forsoninger | forsoningene | (bokmål/riksmål) |
ei forsoning | forsoninga | forsoningar | forsoningane | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eigeform. |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
et skapt godt forhold
|
|
Referanser[rediger]
- «forsoning» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «forsoning» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).