furte
Norsk[rediger]
Verb[rediger]
furte (bokmål/riksmål/nynorsk)
- være påtagelig sur og irritabel, spesielt uten at de rundt en finner det på sin plass
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Synonymer[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å furte, furta | furtar | furta | har furta | furt, furte, furta | furtande | furtast | (nynorsk)
|
å furte | furter | furta | har furta | furt | furtende | furtes | (bokmål)
|
å furte | furter | furtet | har furtet | furt | furtende | furtes | (bokmål/riksmål) |
Oversettelser[rediger]
surmule
Referanser[rediger]
- «furte» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «furte» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
Portugisisk[rediger]
Verb[rediger]
furte
- Første person entall konjunktiv presens av verbet furtar.
- Tredje person entall konjunktiv presens av verbet furtar.
- Tredje person entall imperativ av verbet furtar.