interpolasjon
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
interpolasjon m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (matematikk) Prosess der man tilnærmer en funksjon i et punkt ved å konstruere et polynom basert på kjente, nærliggende funksjonsverdier.
Etymologi[rediger]
Konstruert etter latin inter («mellom») + poliere («glatte»)
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein interpolasjon | interpolasjonen | interpolasjonar | interpolasjonane | (nynorsk) |
en interpolasjon | interpolasjonen | interpolasjoner | interpolasjonene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Se også[rediger]
Oversettelser[rediger]
Oversettelser
|
|