kjetting

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

kjetting m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. Kjede av ledd som er koblet inn i hverandre

Etymologi[rediger]

Av nederlandsk ketting, fra keten («kjede»)

Grammatikk[rediger]

Ref: Norsk ordbank

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein kjetting kjettingen kjettingar kjettingane (Nynorsk)
en kjetting kjettingen kjettinger kjettingene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]