krenge

Norsk

Verb

krenge (bokmål/riksmål)

1. Lute mot én side.

   Bilen begynte å krenge da den svingte skarpt i stor fart.

Etymologi

Fra norrønt krängen («krenge»). Beslektet med krank.

Andre former

• krengje (nynorsk)

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å krenge, krenga	krenger	krengte	har krengt	kreng, krenge, krenga	krengande	krengast	(nynorsk)
å krenge	krenger	krengte	har krengt	kreng	krengende	krenges	(bokmål/riksmål)

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å krenge	krenger	krenga	har krenga	kreng	krengende	krenges	(bokmål)
å krenge	krenger	krenget	har krenget	kreng	krengende	krenges	(bokmål/riksmål)

Oversettelser

helle til siden

dansk: krænge da(da) engelsk: slant en(en), tilt en(en), lean en(en), incline en(en) finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: inclinare it(it)

russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) sv tysk: krängen de(de)