ufornuftighet
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
ufornuftighet m og f (bokmål), c (riksmål)
- tilstanden eller egenskapen å være ufornuftig
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
en ufornuftighet | ufornuftigheten | ufornuftigheter | ufornuftighetene | (bokmål/riksmål) |
ufornuftighet | ufornuftigheta | ufornuftigheter | ufornuftighetene | (bokmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |