dis

Norsk

Substantiv

dis m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. lett synlig luftfuktighet

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
dis	disen	Telles ikke		(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Afrikaans

Forkortelse

dis

1. Forkortelse / slang for «dit is».

Fransk

Uttale

• IPA: /di/
• SAMPA: /di/

Homonymer

• dit, dits → se dit
• dit, dits, dît → se dire

Verb

dis

1. Andre person, entall imperativ av dire.
2. Første person, entall indikativ presens av dire.
3. Første og andre person, entall indikativ presens av dire.
4. Første person, entall indikativ perfektiv preteritum av dire.