feiging

Norsk

Substantiv

feiging m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. person som er feig, reddhare

Etymologi

Av feig + -ing.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein feiging	feigingen	feigingar	feigingane	(Nynorsk)
en feiging	feigingen	feiginger	feigingene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Person som er feig

engelsk: coward en(en)

tysk: Feigling de(de) m