huske

Norsk

Substantiv

huske m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. apparat eller innretning for å huske, gynge eller vippe i

Etymologi

Fra verbet å huske.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei huske	huska	husker	huskene	(Bokmål/Nynorsk)
ei huska	huska	huskor	huskone	(Nynorsk sideform)
en huske	husken	husker	huskene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• disse

Verb

huske (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. bevege seg opp og ned, gynge

Andre former

• husse (Nynorsk)

Etymologi

Trolig fra lydord.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å huske	huskar	huska	har huska	huske / huska / husk	huskande	(Nynorsk)
å huske	husker	huska	har huska	husk	huskende	(Bokmål)
å huske	husker	husket	har husket	husk	huskende	(Bokmål/Riksmål)

Synonymer

• disse

Verb 2

huske (Bokmål/Riksmål)

1. erindre, minnes

Andre former

• hugse (Nynorsk)

Etymologi

Fra norrønt hugsa, av *hug.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å huske	husker	huska	har huska	husk	huskende	(Bokmål)
å huske	husker	husket	har husket	husk	huskende	(Bokmål/Riksmål)

Oversettelser

Erindre, minnes

engelsk: remember en(en)

Verb 3

huske (Nynorsk)

1. jage
2. drive hardt fram, påskynde
3. skjelve eller riste av kulde

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å huske	huskar	huska	har huska	huske / huska / husk	huskande	(Nynorsk)