mirakel
Fra Wiktionary
Innhold |
[rediger] Norsk
[rediger] Substantiv
mirakel n (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)
- Noe som skjer selv om det ut fra forutsetningene ikke skal være mulig, overnaturlig, i positiv betydning.
[rediger] Etymologi
Fra latin av mirari («undre seg»).
[rediger] Uttale
[rediger] Grammatikk
| Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn, sammentrekning i enkelte former) | ||||
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| et mirakel | mirakelet | mirakler | miraklene | (Bokmål/Riksmål) |
| et mirakel | mirakelet | mirakel | mirakla | (Bokmål) |
| miraklet | (Bokmål) | |||
| eit mirakel | mirakelet | miraklar | miraklane | (Nynorsk) |
| eit mirakel | mirakelet | mirakel | mirakla | (Nynorsk) |
| miraklet | (Nynorsk) | |||
| mirakli | (Nynorsk sideform) | |||
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
