onomatopoetikon
Fra Wiktionary
 |
Wikipedia: onomatopoetikon – leksikonoppføring |
Innhold |
Norsk [rediger]
Substantiv [rediger]
onomatopoetikon n (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)
- ord som er danna ved å herme ein lyd.
- «Bang» og «futt» er onomatopoetikon.
Andre former [rediger]
Relaterte termer [rediger]
Grammatikk [rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
| Entall | Flertall | |||
|---|---|---|---|---|
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| et onomatopoetikon | onomatopoetikonet | onomatopoetika | onomatopoetikaene | bokmål/riksmål |
| eit onomatopoetikon | onomatopoetikonet | onomatopoetikon | onomatopoetikona | (Nynorsk) |
| onomatopoetikoni | (Nynorsk sideform) | |||
| eit onomatopoetikon | onomatopoetikonet | onomatopoetika | onomatopoetikaa | nynorsk |
| onomatopoetikai | (Nynorsk sideform) | |||
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Eksempel [rediger]
buldre, gurgle, suse, pang, kræsj, mø, plask, futt, off, urg
Etymologi [rediger]
Av gresk onoma, «navn», «ord», og poiein, «skape»
