orbital

Norsk

Substantiv

orbital m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. (kjemi, fysikk) Områder rundt et atom eller et molekyl hvor det er stor sannsynlighet for å finne et elektron; hvor det kan være inntil to elektroner pr. orbital, og hvor elektronenes posisjon bestemmes av ulike energinivåer.

Etymologi

Fra engelsk orbit («skall»), etter tidligere atommodeller hvor man antok at elektronene går i baner rundt atomkjernen i slike skall.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein orbital	orbitalen	orbitalar	orbitalane	(Nynorsk)
en orbital	orbitalen	orbitaler	orbitalene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Områder rundt et atom eller et molekyl hvor det er stor sannsynlighet for at et elektron kan være

engelsk: orbital en(en), atomic orbital en(en)