superlativ

Fra Wiktionary
Gå til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv 1[rediger]

superlativ m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (grammatikk) Betegnelsen for den sterkeste grad av et adjektiv eller et adverb. Innebærer to grader høyere enn positiv og én høyere enn komparativ.
    Finest er superlativ av fin.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein superlativ superlativen superlativar superlativane (Nynorsk)
en superlativ superlativen superlativer superlativene (Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Substantiv 2[rediger]

  1. Sterkt rosende betegnelse, gjerne brukt om en bragd, en utførelse av noe kunsterisk.
    Journalistene tok virkelig frem superlativene etter konserten.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
et superlativ superlativet superlativer superlativa (Bokmål)
et superlativ superlativet superlativer superlativene (Bokmål)
eit superlativ superlativet superlativ superlativa (Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Adjektiv[rediger]

superlativ (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. Uformelt eller humoristisk: Et ikke-komparabelt adjektiv brukt for å lovprise noe eksepsjonelt.
    Orkesteret var flott men solisten var helt superlativ.