tiltale
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
tiltale m (bokmål), m og f (nynorsk), c (riksmål)
- (jus) anklagedokument i straffesaker.
- det å tale til, bli talt til
- måten man henvender seg til noen på , f.eks. du, De, herr, fru
Synonymer[rediger]
Se også[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning ({{{reg}}}) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein tiltale | tiltalen | tiltalar | tiltalane | (nynorsk) |
| tiltale | tiltalen | tiltaler | tiltalene | (bokmål/riksmål) |
| ei tiltale | tiltala | tiltaler | tiltalene | (nynorsk) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser[rediger]
Dette oppslaget mangler oversettelser. Du kan hjelpe Wiktionary ved å legge dem til.