avtale

Norsk

Substantiv

avtale

1. det at man er enige om noe

   Avtalen ble underskrevet i oktober.

   Jeg har en avtale i ettermiddag.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn (bokmål) & hankjønn/hunkjønn (nynorsk))
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en avtale	avtalen	avtaler	avtalene	(Bokmål)
ein avtale	avtalen	avtalar	avtalane	(Nynorsk)
ei avtale	avtala	avtaler	avtalene	(Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

• kontrakt
• date

Oversettelser

Oversettelser

dansk: aftale da(da) engelsk: agreement en(en)

kinesisk: 约会 zh(zh) (yuēhuì) svensk: avtal sv(sv)

Verb

avtale (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

1. å inngå en avtale, bli enige

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp
å avtale	avtaler	avtalte	har avtalt	avtal		(Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Oversettelser

Oversettelser

dansk: aftale da(da)