forloren
Norsk[rediger]
Adjektiv[rediger]
forloren (bokmål/riksmål/nynorsk)
- som ikke er oppriktig eller ekte
- (foreldet) fortapt, dømt til undergang
- (foreldet) mistet, tapt
Etymologi[rediger]
Fra nedertysk vorloren («tapt»). Se også forlise og svensk förlora. Kognat med engelsk forlorn («forlatt»; «dømt til å mislykkes»)
Uttale[rediger]
Faste uttrykk[rediger]
- forloren hare
- forloren skildpadde
- den forlorne sønn (foreldet form) = den bortkomne sønn (Luk 15,11–32)
Grammatikk[rediger]
Samsvarsbøying (regelrett) | |||||
Ubestemt | Bestemt | ||||
---|---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | ||||
Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
forloren | forloren | forlorent | forlorne | forlorne | (bokmål/riksmål/nynorsk) |
forlore | (nynorsk) |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
uekte eller ettergjort
Referanser[rediger]
- «forloren» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «forloren» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).