kjenner
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
kjenner m (bokmål), c (riksmål)
- en som anses for å ha spesielt god greie på noe
- Hun var en kjenner av Shakespeare.
- Jeg liker vin men er ingen vinkjenner.
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| kjenner | kjenneren | kjennere | kjennerne | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Andre former[rediger]
- kjennar (nynorsk)
Se også[rediger]
Verb[rediger]
kjenner (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bøyningsform av kjenne