viking

Se også: Viking

Norsk

Wikipedia på bokmål: viking og Wikipedia på nynorsk: viking – leksikonoppføringer

Substantiv

viking

1. m nordisk sjøkriger og -røver fra ca. 800 til 1100 e.Kr.

   når vikingene dro på tokt

2. m hardfør person

   han var en av de vikingene som badet hele vinteren

3. f å dra på vikingtokt

   dra på viking

Etymologi

víkingr, omstridt opprinnelse; kan komme av enten mann som legger til i vikene eller mann fra Viken (Oslofjord-området)

Bøyning

Sjøkriger; hardfør person

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein viking	vikingen	vikingar	vikingane	(Nynorsk)
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(Bokmål/Riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Vikingtokt

Bøying (regelrett substantiv hokjønn)
Eintal		Fleirtal
Ubunden	Bunden	Ubunden	Bunden
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(Bokmål/Riksmål)
ei viking	vikinga	vikinger	vikingene	(Bokmål)
ei viking	vikinga	vikingar	vikingane	(Nynorsk)
	vikingi			(Nynorsk sideform)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

sjøkriger

engelsk: Viking en(en)

tysk: Wikinger de(de) m

hardfør person

vikingtokt

Substantiv 2

viking m (Bokmål), f (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. f handling hvor man viker

Etymologi

vike + -ing

Grammatikk

Bøying (regelrett substantiv hokjønn)
Eintal		Fleirtal
Ubunden	Bunden	Ubunden	Bunden
en viking	vikingen	vikinger	vikingene	(Bokmål/Riksmål)
ei viking	vikinga	vikinger	vikingene	(Bokmål)
ei viking	vikinga	vikingar	vikingane	(Nynorsk)
	vikingi			(Nynorsk sideform)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Oversettelser

handling hvor man viker

Fransk

Adjektiv

viking m og f (flertall vikings)

1. som har med vikinger å gjøre