ærbødighet

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

ærbødighet m og f (bokmål), c (riksmål)

  1. (utellelig) Det å være ærbødig.

Etymologi[rediger]

Fra ærbødig + -het.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ei) ærbødighet ærbødigheta Telles ikke (bokmål)
(en) ærbødighet ærbødigheten Telles ikke (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.