abrupt

Norsk

Adjektiv

abrupt (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. (noe) som er prega av brudd og bråe skift

   Setningene er abrupte og oppstyltede.

   Så kom morgonsola, brutalt og abrupt.

Etymologi

Av latin abrumpere («avbryte»).

Grammatikk

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt				Bestemt
Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
abrupt	abrupt	abrupt	abrupte	abrupte	(bokmål/riksmål/nynorsk)

Synonymer

• plutselig, brå, uventet

Oversettelser

som er prega av brudd og bråe skift

dansk: abrupt da(da) engelsk: abrupt en(en)

svensk: abrupt sv(sv)

Dansk

Adjektiv

abrupt

1. abrupt

Engelsk

Adjektiv

abrupt (komparativ more abrupt, superlativ most abrupt)

1. abrupt, skiftende
2. brå, skarp (om være- eller talemåte)

Svensk

Adjektiv

abrupt

1. abrupt

Grammatikk

Bøyning av abrupt		Positiv	Komparativ	Superlativ
		Attributivt
Ubestemt entall	Felleskjønn	abrupt	abruptare
	Intetkjønn	abrupt
Bestemt entall	Hankjønn	abrupte		abruptaste
	Alle	abrupta
Flertall		abrupta
		Predikativt
Entall	Felleskjønn	abrupt	abruptare	abruptast
	Intetkjønn	abrupt
Flertall		abrupta
Kan også gradbøyes med mer og mest.
Adverbsavledning		abrupt

Adverb

abrupt

1. (alderdommelig) på en abrupt måte; plutselig, brått