superlativ

Fra Wiktionary
Hopp til: navigasjon, søk

Norsk[rediger]

Substantiv 1[rediger]

superlativ m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

  1. (grammatikk) Betegnelsen for den sterkeste grad av et adjektiv eller et adverb. Innebærer to grader høyere enn positiv og én høyere enn komparativ.
    Finest er superlativ av fin.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hannkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
(ein/en) superlativ superlativen Telles ikke (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

Oversettelser[rediger]

Substantiv 2[rediger]

superlativ n (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. Sterkt rosende betegnelse, gjerne brukt om en bragd, en utførelse av noe kunsterisk.
    Journalistene tok virkelig frem superlativene etter konserten.
    • Komtessen syntes Konrad Simonsens idé var både fornuftig og original, noe som var store ord fra hennes munn. Hun var ikke et menneske som strødde om seg med superlativer. 
      Ensomme hjerter, Lotte Hammer, ‎Søren Hammer, 2012

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
et superlativ superlativet superlativer superlativa (Bokmål)
et superlativ superlativet superlativer superlativene (Bokmål)
eit superlativ superlativet superlativ superlativa (Nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser[rediger]

Adjektiv[rediger]

superlativ (Bokmål/Riksmål/Nynorsk)

  1. Uformelt eller humoristisk: Et ikke-komparabelt adjektiv brukt for å lovprise noe eksepsjonelt.
    Orkesteret var flott men solisten var helt superlativ.