bevis

Norsk

Substantiv

bevis n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. Element eller argument som underbygger eller fullstendig overbeviser om at noe er sant.
2. (matematikk) (logikk) Argumentkjede som viser at noe stemmer, og hvorfor det stemmer.

Etymologi

Fra tysk Beweis

Beslektede termer

• bevise

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
bevis	beviset	beviser	bevisene	(bokmål/riksmål)
bevis	beviset	bevis	bevisa	(bokmål/riksmål)
eit bevis	beviset	bevis	bevisa	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Elementer/argumenter som gir grunnlag for at noe er sant

dansk: bevis da(da) n engelsk: evidence en(en), proof en(en) finsk: todiste fi(fi) fransk: preuve fr(fr) f

svensk: bevis sv(sv) n tysk: Beweis de(de) m

Matematisk bevis

dansk: bevis da(da) n engelsk: proof en(en) fransk: preuve fr(fr) f

svensk: bevis sv(sv) n tysk: Beweis de(de) m

Verb

bevis (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. bøyningsform av bevise

---

Dansk

Substantiv

Wikipedia ^da

bevis n

1. bevis

---

Svensk

Substantiv

bevis n

1. bevis

Referanser

• «bevis» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «bevis» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).