boning

Norsk

Substantiv

boning m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. det å bone, dekke et gulv med bonevoks

Etymologi

bone + -ing

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
(ei) boning	boninga	Telles ikke		(bokmål/nynorsk)
(en) boning	boningen	Telles ikke		(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.