dissens

Fra Wiktionary
Hopp til navigering Hopp til søk

Norsk[rediger]

Substantiv[rediger]

dissens m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. avvik fra en flertallsbeslutning, meningsforskjell, uenighet
    Representanten fra Grünerløkka tok dissens i bydelsutvalget.
    Domen i Grimstad herredsrett vart avsagd under dissens frå fagdommaren.

Grammatikk[rediger]

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein dissens dissensen dissensar dissensane (nynorsk)
en dissens dissensen dissenser dissensene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Etymologi[rediger]

Fra latin dissentere.